En opplevelses­reise i kultur og språk

Jeg har nå bodd i en Nepalsk landsby i tre uker - omringet av fjell, fin natur, jordbruk, dårlige veier og gjestfrie mennesker. 

Før dette bodde jeg seks uker i hovedstaden Kathmandu. 

Jeg går et årsstudium ved Hald internasjonale skole, der jeg sammen med en norsk reisepartner tilbringer seks måneder i praksis i Nepal gjennom Strømmestiftelsen. På landsbygden bor vi i en vertsfamilie som kun snakker nepali. Den består av en mor med to døtre, en på fire år og en på tre måneder. Barnas far er ikke her da han jobber i utlandet størsteparten av året, slik mange nepalske menn gjør for å tjene penger til familiene sine. Dette mens kvinnene er hjemme og passer barn, hus og dyr.

I Kathmandu hadde vi fire uker nepali språkkurs, men foreløpig er språk uten tvil den største utfordringen jeg opplever på landsbygden. Hodet mitt er konstant påskrudd for å plukke opp ord og signaler som kan fortelle meg noe om hva som foregår rundt meg. Jeg kan kommunisere enkle beskjeder eller stille spørsmål, men med en gang den lokale åpner munnen for å svare renner ordene ut og jeg faller av like fort. 

Mange lokale snakker med oss når vi møter dem, og slik har vi allerede opplevd en rekke misforståelser og har blitt ledd mye av. Det er godt mulig de ler med oss og ikke av oss, men det er ikke så godt å vite når man ikke forstår hva de sier. 

Den eldste jenten vi bor med, har heldigvis hatt lyst til å bli kjent med oss fra start. Lek med barn er en veldig fin måte å lære språk og kultur på, men det er også utrolig frustrerende å ikke klare å si det man ønsker å si.

Når man flytter til en helt annen kultur og hverdag står man også i en situasjon der man må lære helt grunnleggende ferdigheter på nytt. Vi lærer fra tidlig barndom hva som er høflig og hvordan man hilser, men hvordan fungerer det dit man nå har kommet? 

Nordmenn putter bestikk i hendene på barna så tidlig som mulig, men i Nepal spiser man med hendene, voksne som barn. Hvordan dusjer man og går på do når alt du har er en bøtte med vann? Dette er det ingen som forteller deg.

På landsbygden vasker man klær for hånd og skyller dem i bekken, noe vi var forberedt på og også hadde øvd på i Kathmandu. Men da vi skulle gjøre det for første gang på nytt sted måtte vi spørre på gebrokken Nepali om hvor vi kunne gjøre det. Vi fikk et langt svar på dette, og forklaringer om at her har vi ikke vaskemaskin. 

Jeg føler meg ofte som den dumme, men har ikke språk til å forklare at jeg bare lurte på hvor og ikke hvordan man vasker klær. Hva som er forventet av meg er også et spørsmål uten svar. Det er ikke sjeldent planer endres, og det skjer gjerne flere ganger om dagen. En dag var vi på skolebesøk og skulle bli kjent med 6. klasse, men da det viste seg at de hadde eksamen, fikk vi etter en times venting besøkt første klasse. 

Vi ble satt helt fremme så alle kunne se oss, og utenom litt småprat på nepali var alle stille og så forventningsfullt på oss. Det viste seg at de ventet på at vi skulle styre resten av timen med lek eller dans. Vi måtte spontant komme opp med noen leker som funker selv om man ikke snakker samme språk, og hver gang en lek var ferdig ble vi møtt med «har dere mer?»

Et av prosjektene jeg deltar i, er livsmestringsprogrammet «Samvad - sjef i eget liv». Dette er et program utviklet av Strømmestiftelsen, som implementeres av lokale partnerorganisasjoner, i mitt tilfelle SAHAS Nepal. 

Det er lokale ungdommer som har ansvaret og legger til rette for gruppene. Her lærer jenter, og fra i år av også gutter, om egne rettigheter og å stå opp for seg selv og andre. De diskuterer sosiale utfordringer i eget lokalsamfunn og potensielle løsninger, og arrangerer blant annet holdningskampanjer med gatedrama for å spre bevissthet og kunnskap om de aktuelle utfordringene. 

Gruppene bidrar til økt selvtillit, fellesskap og tro på egen fremtid blant de unge deltakerne. Barn og unge fra elleve år og oppover møtes seks dager i uken etter skoletid, og jeg opplever dem som veldig reflekterte. Gruppene jeg har møtt ble etablert i sommer, og mange av deltakerne forteller at de allerede føler seg tryggere på seg selv, nå tør å snakke foran klassen på skolen og involverer seg mer i aktiviteter som skjer utenfor hjemmet.

For at denne endringen skal være varig og for å sikre et helhetlig tilbud for familiene i bygdene, finnes det også grupper for de yngre søsknene og for mødrene til samvad-deltakerne. 

De yngre barna lærer å presentere seg selv, øver på personlig hygiene, som tannpuss og håndvask, og snakker om foreldrenes jordbruk, hvor maten de spiser kommer fra og om viktigheten av et sunt kosthold med egenproduserte råvarer. 

I mødregruppene diskuteres blant annet hvordan man kan gi en trygg oppvekst og være til stede for barna sine, og hvordan man kan planlegge for å få bedre økonomi. De lager oversikter over inntekter og utgifter for å kunne spare og over faktorer som må tas hensyn til for å starte opp små bedrifter for å få ekstrainntekter til familien. 

I tillegg til å delta i de ulike gruppene har jeg hittil vært med på to holdningskampanjer, en for å støtte innbyggernes psykiske helse og en annen der vi gikk i tog gjennom bygden for å markere avstand fra vold mot kvinner. Jeg føler meg heldig som får se det viktige arbeidet Strømmestiftelsen og deres lokale partnerorganisasjoner gjør. 

Og siden jeg tilbringer julen borte i år har jeg opprettet en spleis for å samle inn penger til dette prosjektet og samme type prosjekter som Strømmestiftelsen har andre steder. 

Jeg setter pris på alle bidrag, og spleisen finner du her