- Krigsveteraner snakker ikke om opplevelsene

Frem til han ble pensjonert i 2003 var Svein Halvor Danielsen fra Ask flykaptein/testpilot i CHC Helikopter Service. Før dette tjente han som sjef for NORAIR i Libanon fra 1978 til 1979. Det er opplevelsene derfra han nå har skrevet bok om.

Fakta/Bokslipp på biblioteket

• Svein Halvor Danielsen gikk ut fra Hærens Krigsskole i 1970, og tok flygerutdannelse i USA.
• Han har skrevet boken Blod, svette og JET-A1 - the finger of God om sine opplevelser som major/skadronsjef i Luftforsvarets helikopterving i Libanon, NORAIR, fra 1978 til 1979. 
• I begynnelsen var det rolig i området. Dette endret seg høsten 1978, og etter hvert eksisterte det en krigs­lignende tilstand mellom Sør-Libanon Armé og de norske UNIFIL-avdelingene.

United Nations Interim Force In Lebanon (UNIFIL) ble vedtatt av FNs Sikkerhetsråd i mars 1978. Norge stilte følgende avdelinger til disposisjon:

• Stabsoffiserer ved UNIFIL HQ, felt­sykehuset NORMEDCOY og helikopter­vingen NORAIR – alle i Naqoura.
• Infanteribataljonen NORBATT stasjonert i Ebel es­-Saqi og verksted­kompaniet NORMAINTCOY i Tibnin. 
• Et Movement Control Team, MOVCON, på flyplassen i Beirut.

Svein Halvor Danielsen holder foredrag om opplevelsene på Askøy Folkebibliotek tirsdag 21. januar klokken 18. Gratisbilletter kan rekvireres på forhånd.

Ble skutt på

NORAIR var en av de norske fredsbevarende UNIFIL-avdelingene som ble opprettet av FN etter at Israel invaderte det sørlige Libanon våren 1978. Invasjonen strakk seg til elven Litani, og ble ifølge Israel iverksatt som et militært svar på stadige provokasjoner fra geupper tilhørende PLO i Sør-Libanon.

Den internasjonale opinionen reagerte sterkt på invasjonen, og 18. mars 1978 vedtok FNs sikkerhetsråd å opprette den fredsbevarende styrken UNIFIL. 

Målet med den fredsbevarende operasjonen var at den libanesiske hæren skulle komme inn og overta kontroll i området mellom Litanielven og den israelske grensen. 

De israelske styrkene overførte da sine posisjoner til Sør-Libanon Armé (SLA), som gikk til angrep på UNIFIL. 

Beskutt fra begge sider

- Da vi kom ned der, skjønte vi fort at verken PLO eller SLA var særlig glade for vår tilstedeværelse, forteller Danielsen.

- De mislikte oss meget sterkt, og begynte å skyte på den norske bataljonen fra dag én. 

21 nordmenn ble drept i løpet av de 20 årene Norge deltok i UNIFIL. Danielsen opplevde selv tap; to av hans flygere døde da et helikopter havarerte på et ambulanseoppdrag.

Hentet ut skadde

Helikoptervingens oppdrag var å hente ut skadde soldater og sivile, enten etter trefninger eller fordi de hadde gått på landminer.

- Folk ble vanligvis ikke drept av de minste minene, men de fikk store skader på beina. Det gjorde sterkt inntrykk, spesielt når det var barn som ble rammet, forteller han.

- Det verste var når folk hadde blitt skutt i magen. Synet som møtte oss da går nesten ikke an å beskrive.

- Hadde dere noe debriefing etter slike oppdrag?

- Nei, den gangen så var det ingen som snakket om psykiske belastninger. Vi hadde rett og slett ikke kunnskap om det – men mange av mine kom aldri på jobb igjen etter at de hadde vært i Libanon.

- Hvordan har det gått med deg da?

- Heldigvis har det gått bra. Min kone er sykepleier og den eldste sønnen er lege, så vi har selvfølgelig diskutert disse tingene. Men det er jo også sånn at minnene kommer og går - og da må man bare klare å bearbeide dem, og stikke dem tilbake i «skuffen».

Guds finger

Danielsen forteller at han har skrevet boken på vegne av sine venner og kollegaer fra denne tiden. 

- Det er mange som skriver om krig og krigsveteraner, men nesten ingen av de som har vært med i krig selv vil skrive bøker. En veteran som har opplevd sterke saker i tjenesten; han snakker ikke om opplevelsene med noen andre enn med andre veteraner, understreker han.

- Det blir rett og slett for sterkt og brutalt, og derfor lukker mange seg inne med disse opplevelsene og disse tankene. De blir aldri luftet ut.

Bokens undertittel er «The Finger of God. Danielsen forteller at denne peker mot det som de norske styrkene ble utsatt for i de to årene de var stasjonert i LIbanon.

- Med tanke på alt som vi ble utsatt for av beskytning og bomber, så er det ren og skjær flaks at vi kom fra det med livet i behold. For å si det brutalt, så er det et guds under at ikke flere enn to av mine kom hjem i kiste med norsk flagg. Det er helt ubegripelig.