For noen uker siden ble det vedtatt nye forslag til kutt i Utvalg for oppvekst og levekår. Da var SV tidlig ute og kritiserte disse. Vi siktet spesielt til forslaget om å endre frisklivssentralen, slik at den skal bli drevet etter selvkostprinsipp. 

Altså at de som bruker den, skal betale alt selv. 

VI skrev «Å drive frisklivssentralen etter selvkost er ikke bærekraftig; det betyr kroken på døren. De vil sende en regning til brukerne på kanskje flere tusen kroner i året. Hvor mange har råd til det? Besparelse der kan være på noen millioner i året. Men hva er kostnaden i folkehelse? Hvor mye penger kommer man til å trenge dersom brukerne må slutte å bruke tilbudet?».

Oppslaget som Askøy24 kom med 2. oktober bekrefter våre verste antakelser.

SV får ofte slengt etter oss at eiendomsskatt er en urettferdig skatt. Det er feil. Vi har vist med vår modell at man kan gjøre den omfordelende slik at den skjermer de som har dårligst betalingsevne. 

Og da melder det seg et spørsmål: hva er mest urettferdig? 

La de som har mulighet bidra litt til kommunekassen gjennom eiendomsskatt, eller sende regningen til de som oftest sliter mest eller som har utfordringer med helsen sin? 

Sende en faktura på fire-fem tusen kroner i året med eiendomsskatt, eller en regning på åtte-ti tusen til de som sliter med helse? 

Eller holde SFO-prisene som høyeste i landet, og la småbarnsforeldre i etableringsfase betale over 18.000 kroner i året for en helplass? 

Eller er det å stenge skoler? Eller kutte i barnevernet, slik vi også ser skjer nå?

Jeg skal være helt ærlig: jeg er 55 år, har en grei økonomi, har voksne barn og, i et vanlig livsløp, kommer jeg til å trenge minimalt med kommunale tjenester i de nærmeste 20 årene. 

Likevel synes jeg at det mest rettferdige er at vi deler byrden mellom så mange som mulig, slik at byrden blir mindre for den enkelte. 

SV mener det er mest urettferdig å sende regningen til de som trenger tjenestene, fordi da blir regningen mye større, og ikke alle har råd til å betale den.