Julebord for hverdagsengler

Snart er adventstiden her, og mange på Askøy får invitasjoner til julebord, enten med kolleger eller gode venner. Det har lenge vært forventet, både i privat og offentlig sektor, at denne kvelden skal være en påspandert belønning, en takk for innsatsen gjennom året. 

Selv om mange bedrifter nå strammer inn, finnes det en yrkesgruppe som kan sies å være alt annet en bortskjemt på fine middager, blåturer og gløgg, med eller uten rødvin; de blå hverdagsenglene i hjemmesykepleien. 

Jeg har arbeidet over tjue år i Askøy kommune, de siste årene i hjemmesykepleien på Midtre. Jeg kan ikke huske sist gang jeg fikk påspandert så mye som kaffen på julebordet, vi har brukt pantepenger og egne midler så lenge jeg kan huske.

Helsevesenet i kommunen har stått i enorme utfordringer de siste årene. Vi er en fantastisk gjeng på Ravnanger som strekker oss langt for å levere gode tjenester, på tross av stadig økende belastning. Det føles urettferdig hvordan hjemmesykepleien fremstilles i media. Jeg tror ikke folk aner hva vi møter og står i, hver eneste dag. 

For tjue år siden, da jeg begynte i pleien, handlet jobben mest om enkle oppgaver som støttestrømper og frokostsmøring. I dag håndterer vi komplekse medisinske prosedyrer som intravenøs ernæring, smertepumper, stell av dren, og ventilasjonsmaskiner.

På et sykehjem er pasientantallet satt. I hjemmesykepleien er pasientantallet flytende; på få dager kan antallet pasienter øke kraftig, uten økt bemanning. De siste par årene har vi fått 25 prosent flere pasienter, ofte med komplekse behov som krever døgnkontinuerlig tilsyn.

Når sykehuset skriver dem ut, og det ikke er plass på herberget, er det vi som skal ivareta dem hjemme. 

På en kveldsvakt kan jeg som sykepleier ha ansvaret for over 140 mulige pasienter, som kan bo så langt som to mil fra hverandre. Er jeg bakvakt for en annen sone, kan du legge til godt over hundre pasienter til. Noen trenger bare litt hjelp, andre kan ha falt eller blitt akutt syke. Felles for dem er at de skal kunne stole på at vi kommer når de trykker på knappen.

Vi løfter på kropper som ikke vil over gulvet mer, vi trøster, trygger og støtter. Vi blir utskjelt av pårørende for alt vi ikke rår over selv, vi lindrer og prater. Vi forsøker å være effektive, uten at noen merker det. Vi kjemper for å være til stede for både pasientene og pårørende - om det er i bedring, eller i livets siste timer.

Jeg ville gi noe tilbake til denne gjengen på gulvet, et julebord for minneboken.

Da tok jeg kontakt med lokale bedrifter, og selv om alle forståelig nok ikke har anledning til å støtte, var responsen overveldende.

På lørdag fikk jeg derfor samlet damene til en dag vi sent vil glemme. 

Med egen privatsjåfør fra Karlsen Turvogn ble vi kjørt først til Fangene på Fortet, hvor vi fikk konkurrere mot hverandre, før all HMS ble nedprioritert og glemt for en heftig runde hos Bergen Boblefotball. 

Lasse sjåfør ventet tålmodig på damene, og fraktet oss deretter til sentrum igjen, hvor restaurant Olivia sto klare med bobler og småretter på langbord. Vi nøt noen timer der, før vi beveget oss opp på en takterrasse, og fikk se det nydelige fyrverkeriet fra Lysfesten sammen. 

Vi endte kvelden hos meg, med en fantastisk julemiddag fra Helletun. Dette hadde ikke vært mulig uten velvilje fra bedriftene. 

SPZ har støttet med midler, Helletun Catering med julemiddag til gode priser. Karlsen turbuss har kjørt oss gratis og både Fangene på Fortet og Bergen Boblefotball har stilt opp, uten å tjene en krone. 

Jeg er så takknemlig, for er det noen som fortjener en overraskelse og et avbrekk, så er det disse damene.

Jeg håper Askøys innbyggere setter pris på hjemmesykepleierne, og den jobben vi gjør, i mørket, gjennom slaps og på umåkte veier. 

Se etter oss i de grå kommunebilene; slipp oss frem, for en dag kan det være deg eller noen du er glad i som trenger oss. Vi gjør dette fordi vi elsker jobben vår, arbeidsplassen vår, og alle dere vi har fått gleden av å hjelpe gjennom årene.