Når noen bare forsvinner

I mange år var en etterlysning fra politiet nærmest ensbetydende med at det kom på trykk i avisen. Så lenge politiet hadde gjort sine vurderinger, så hadde redaktøren «ryggen fri» og kunne på mange måter overlate de etiske problemstillingene til tilfeldighetene.

Mye endret seg med internettets åpenbaring for allmennheten, og med sosiale mediers inntog ble vi på sett vis redaktører alle mann - og kvinner. 

Dette skjerpet nok redaksjonenes kritiske blikk på forsvinningssaker der politiet går ut med navn og bilde i sitt forsøk på å finne vedkommende. 

Å finne savnede mennesker er politiets ansvar. Det er deres jobb, og de gjør sine vurderinger om hvordan en skal gå frem. I noen tilfeller ber de altså mediene og allmennheten om hjelp. Politiets vurdering spiller en sentral rolle her, men mediene må vurdere situasjonen selvstendig.

Bare på det ene året Askøy24 har eksistert som lokalavis, så har vi måttet foreta vurderinger i to slike saker her på Askøy. Skal vi gå ut med navn og bilde slik politiet ber om? Eller veier personvernet til den savnede tyngst?

Akkurat dette synes jeg har vært utfordrende som redaktør. Fordi jeg opplever at det er tynn is på alle kanter. Og da står man kanskje bare rolig. Det er jo tilsynelatende trygt.  

For det er jo det som er så vanskelig. Det at man ikke vet nok. 

Kan den savnede ha forsvunnet av egen fri vilje? Tatt seg en timeout? Kan det være et selvdrap? I så fall vil det være feil å publisere fullt navn og bilde i avisen. Dette kan føre til utilsiktede konsekvenser, som stigmatisering av den savnede eller økt belastning på familien eller de nærmeste vennene.

Spesielt uheldig blir det dersom saken har elementer som psykiske problemer, rus, eller annen sensitiv informasjon. Publisering for åpen scene kan fort gi spredning av feilaktige og ubegrunnede rykter om den savnede eller situasjonen, noe som kan komme til å skade omdømmet til vedkommende.

På den annen side synes jeg det er viktig at mediene ikke står last og bram med disse argumentene som en slags fasit.  Dersom politiet anser det som nødvendig å bruke media for å finne en savnet person, blir dette et tungtveiende argument for publisering. Vi vet jo også at politiet er i tett dialog med pårørende før man går bredt ut med etterlysning. 

Det kan i mange tilfeller stå om liv eller død. En person kan ha forulykket og være hjelpeløs, der letingen kan bli et kappløp med tiden. Det kan ha skjedd noe kriminelt, og da gjelder det å være raskt ute, sånn at ikke spor og viktige opplysninger kan gå tapt. 

Et bilde i avisen gjør at mange flere kan bidra til søket, inkludert de som kanskje ikke legger merke til en generell beskrivelse. Det kan være avgjørende i saker hvor tid er en kritisk faktor.

Det kan dessuten mobilisere et bredere publikum, som kan lede til tips og observasjoner som ellers ikke ville blitt rapportert inn. 

I dag har Askøy24 valgt å skrive om Oddvar, som er forsvunnet fra Hanøy, og som ingen har en sikker observasjon av etter jul. To askøymenn stiller i dag kritiske spørsmål til politiet, og lurer på hvorfor det ikke har blitt lett mer enn det har blitt gjort. 

Siden etterlysningen kom 10. januar, har vi i redaksjonen vurdert for og imot hver eneste dag.

Har vi gjort rett ved å la være? Gjør vi rett ved å gå ut med dagens sak? Burde vi kanskje gått ut mye tidligere? Her må jeg bare være dønn ærlig og si at dette er spørsmål jeg ikke våger å svare sikkert på. Om det tolkes som halvveis, nølende og lite konsekvent, er det noe jeg får leve med. 

Det handler tross alt om et annet menneskes liv, og derfor må vi handle med den største respekt og forsiktighet.

Imidlertid er det i dagens sak et nytt element inne i bildet. Det dreier seg altså om kritiske røster knyttet til det en mener er mangelfullt søk etter Oddvar, noe som vi mener er relevante spørsmål å ta opp i denne konkrete saken. Når vi velger å skrive denne saken, ville det gjerne vært unaturlig om vi fortsatt skulle være tilbakeholden med navn og bilde på den savnede. 

De to er kritiske til at politiet ikke har gjort mer. I mine ører blir dette også indirekte kritikk av mediene. Og det kan godt være at det er på sin plass. 

Men hver forsvinning med etterlysning er unik, og hver sak blir nøye vurdert i enhver redaksjon. At avisene ofte konkluderer ulikt forteller egentlig alt om hvor komplisert slike saker kan være.