(Dette innlegget ble først postet på Facebook, og er gjengitt med tillatelse) 

Stadig vekk finner vi overskrifter som "Bygd i sorg". Noen ganger er det ufattelige drap, andre ganger branner, ras eller flom - som jo kan skje, og alltid er forferdelig. 

Ofte er det en eller flere unge mennesker som har vært utsatt for trafikkulykker. Av disse er et urovekkende høyt tall mer eller mindre sjølforskyldt. En av de unge har overskredet de fysiske lovene som holder kjøretøyet på vegen, eller som gjør at føreren kan avverge en fare. 

Fart er ofte oppgitt som årsak. Det er jo ikke farten som har skylda. Det er mulighetene unge, korttenkte, opportunister ser når veien ligger bar og øde og ymse varslinger forteller at lensmann og politi er langt unna. Nå, som i mange sommermåneder før, foregår disse dødsrittene her på den nye fine veien vår. 

Nei, det er ikke motorsykler som er verst. Nå er det store, raske, biler. I går gikk det så fort - tre biler etter hverandre - at jeg var sikker på at de ikke skulle klare svingene. 

For oss som ferdes her jevnlig, eller for de av oss som faktisk bor her, føles det omtrent som et portforbud. Etter ti om kvelden får en bare stå over å bruke bilen til et nødvendig ærend. Vi har ikke sjans i havet til å piltre oss ut av avkjørselen vår om en slik Herostratos skulle komme i hundreogtredve etter vegen. Politiet får ikke stansa dette. Det sier seg sjøl. Om de skal være her dagstøtt og passe på, er det andre plasser der de ikke er. 

At unge mennesker syns det er coolt og barskt, moro og spennende, får så være. Vi, de voksne og ansvarlige i samfunnet, har som vår plikt å si i fra. Kjedelig og ucoolt, men rolle er rolle. 

Løper noen rundt med ei rifle og skyter, gjør vi jo det. Det spiller ingen rolle om vedkommende har bæretillatelse og at de skyter både i Anterselva og under Landskytterstevnet. Det er oss knekkende likegyldig om den unge mannen syns det er coolt, barskt, moro og spennende. Vi tillater det ikke. 

Vi er nødt til å gjøre noe med det, altså! Jeg er sikker på at mange, mange, andre, både ser og hører det. Her, midt i den ganske vanlige, ganske søvnige, fredsommelige, bygda vår. 

Hva?! Hvem skal kjøre i prosesjon, eller tenne lys i kirka? Skal vi måtte oppleve å være ei bygd i sorg? 

Jeg skal ikke si at det er det verste, men jeg antar at det er haugevis av både unge og ikke fullt så unge som ser på meg som en slags tyster eller gledesdreper, gammal sur kranglegubbe, og at jeg, derfor, logisk og etterrettelig, skal kunne komme til å måtte finne meg i å bli vist fingern eller høre tuting og rop når de i sin frihet raser forbi. Det er jo bare helt bort i natta irriterende. Årevis med graving, sprenging og styr, så verdens fineste bygdeveg, og deretter se den bli konvertert til leikegrind for tullinger! 

Vegen vår! Vegen din! Vegen min!