Skatten på arbeidende
kapital må fjernes

Jeg synes det er litt unaturlig for meg å ta opp dette spørsmålet, det er jo ikke mitt fagfelt, men iblant møter jeg småbedriftsledere som minner meg om dette. På den annen side husker jeg at Knut Arild Hareide, tidligere leder i KrF, tok opp dette spørsmålet. Derfor ønsker jeg å løfte dette fram.

Rammeverket må være rettferdig

Det norske samfunn finansieres av skatter og avgifter på handel, næring og tjenester. Skattepolitikken skal være et spleiselag og en måte å finansiere fellesoppgaver hver enkelt av oss ikke kan løse alene. Jeg tror de fleste er enig om dette.

Det regelverket eller rammeverket som norske skattemyndigheter har utarbeidet må være rettferdig, også sett fra småbedriftenes side. Forskjellsbehandling, som mange virksomheter i norsk næringsliv opplever i dag, er ikke bra.

Hvis vi sier at utenlandske bedrifter skal kunne etablere seg ved siden av tilsvarende norske, må ikke norske myndigheter skattemessig forfordele rammevilkårene for utenlandske bedrifter.

Mange i norske småbedrifter jobber hardt for å gå rundt. Lønnsomheten er ofte lav, men det går. Det å holde liv i små næringer og arbeidsplasser, representerer verdier. Men de som driver disse, er mer å regne som forvaltere. Når de tar ut lønn/utbytte, må eierne betale skatt som andre.

Men når bedriftseier må selge deler av virksomheten eller si opp folk, eller bonden må slakte kyr og storfe for å betale formueskatt, da blir bildet feil. Hver og en kan selv tenke seg et distriktsnorge som utarmes for «stayere» og gründere, og lokalt næringsliv tørker ut. 

Da har vi ikke skattebetalere/arbeidsplasser igjen til slutt. Norge trenger et lokalt næringsliv.

Forvaltning av arbeidende kapital

Olga Marie Bratthaug (tidl. rådgiver for Olaug Bollestad, nå ansatt i Storm Samfunn, red. komm.) sier det slik: 

«Den klart største konkurranseulempen for norsk eierskap er formuesskatten på arbeidende kapital. Formuesskatten er en personlig skatt basert på urealiserte verdier i en bedrift. En rekke eiere må ta ut utbytte av sine bedrifter for å finansiere formuesskatten. 

Utbyttet utløser igjen utbyttebeskatning, slik at den totale skatteregningen blir vesentlig høyere enn bare formuesskatten alene. Hele denne skatteregningen gjør at norske eiere påfører bedriftene sine større utgifter enn det en utenlandsk eier gjør.

Konsekvensene av dette er at flere norske familier, for å sikre en bærekraftig drift av bedriften, enten selger den til utenlandske aktører eller flytter ut av landet.

Velger de å flytte ut av landet for å beholde bedriften i familien, blir de hengt ut i avisene, påtar seg en stor personlig belastning, og blir møtt med en kald skulder fra venstresiden. Velger de derimot å selge bedriften til et utenlandsk oppkjøpsfond, slipper de unna med en notis.

Denne politikken og retorikken er med på å svekke det norske eierskapet vesentlig, uten at det tas en reell debatt om hvorvidt det er politikken og ikke bedriftseierne det er noe galt med.

Næringslivet etterspør ikke bedre konkurransebetingelser for norsk eierskap enn utenlandske og statlige. De etterspør kun at norsk eierskap har de samme konkurransebetingelsene.

For å utlikne konkurranseforskjellene mellom privateide, utenlandskeide og statlig eide selskaper må formuesskatten på arbeidende kapital fjernes.»