Systemet som skulle hjelpe meg tok fra meg stemmen min. Når jeg roper, så er det ingen som hører. Ordene mine har ingen verdi.

Sannheten er ikke lenger det som har skjedd, men det som skrives i journalen. «Vesenet» får bestemme hva jeg har opplevd og hvordan det har påvirket meg. De får bestemme hvor vondt jeg har det.

Jeg vet ikke hvem jeg er lenger. Jeg mister meg selv i møtet med et apparat som daglig får makten til å definere hvem jeg er.

Identiteten min er tatt fra meg. Når jeg ser meg i speilet, så ser jeg en som er kjent, men det er ikke lenger meg. Ansiktet mitt er borte.

Jeg lever i en ukjent verden med andre spilleregler. En verden der ordet «hjelp» er et fremmedord. Her er ikke loven mer enn et papir fylt med symboler som ikke gir mening. Det finnes ingen rettigheter.

Jeg tør ikke lenger fortelle om det som skjer med meg. Livet mitt er i noen andres hender, jeg må ikke tirre dem. Hvis jeg bare er ekstra hyggelig, så slipper jeg kanskje konsekvenser, straff og nye ødeleggende vedtak. Kanskje.

Historien min, den virkelige sannheten, den føles som en løgn. Systemet har fått meg til å tvile på min egen virkelighetsforståelse.

Hvordan kan noen tro på meg når jeg ikke lenger kan tro på det jeg opplever selv? Det er jo ikke slik verden er, eller? Den kan bare ikke være slik, så da må det være meg. Jeg må være verdiløs, mindre verdt enn et rusk på gulvet. En byrde. Et udyr. En ikke-person.

Familien min forteller meg at det er systemet som er råttent, ikke meg. De opplever det samme som meg, de kjemper med meg mot et «vesen» som aldri gir oss pause. Likevel så klarer jeg ikke lenger å tro på dem når de forsøker å minne meg på hvem jeg er og hva som er sannheten. Jeg tenker at de enda ikke har forstått at jeg er helt verdiløs.

Alt jeg har går til å kjempe en kamp jeg ikke slipper unna. Jeg vil ikke, men hvis jeg vil leve, så må jeg fortsette. Hver eneste dag er det noe nytt. Når jeg har vunnet en kamp og ikke kjenner på annet enn lettelse, så får jeg et nytt brev eller en ny vond opplevelse.

Jeg føler meg som et dyr i et bur, trengt opp i et hjørne. Apparatet som skal hjelpe meg snakker et annet språk og menneskene i det snur ryggen til når de ser desperasjonen i blikket mitt.

Jeg er så redd hver eneste dag, livredd. Jeg får ikke sove, for tenk om noen gjør meg vondt i natt eller i morgen? Da vil ingen tro meg.

I denne ukjente verden treffer jeg også på mennesker fra min egen verden. Mennesker som vil hjelpe, men som også er fanger av systemet. De er kneblet, kuet til å føye seg inn i rekken. De tør ikke rekke ut en hånd for å hjelpe, for når de gjør det, så blir de også straffet.

Jeg er så heldig som har mennesker som ser meg og tror meg. Jeg lever på dem og viljestyrke, men jeg holder ikke ut dette mer. Jeg vil tilbringe tid med mennesker jeg er glad i, jakte gode hverdagsøyeblikk og skape muligheter for fremtiden. Jeg vil være en ressurs for samfunnet. Jeg tror jeg har noe å bidra med.

Jeg har en drøm. Mer enn noe annet så drømmer jeg om å bli lyttet til, trodd på og tatt på alvor av systemet. Jeg lengter etter å føle at jeg er verdifull som menneske.

Jeg vet ikke lenger om jeg klarer å tro på at det noen gang vil skje.

Systemet som skulle hjelpe meg tok fra meg stemmen min, men nå prøver jeg å ta den tilbake før det ikke er mer igjen av meg å redde.

____

Dette innlegget ble først publisert på Guros egen Facebook-side, og er gjengitt med tillatelse.