Kristine lærte å bruke ord istedenfor

«En skjør og såret sjel
i en stor og robust kropp
kan du se meg likevel»?

I dag, 10. oktober, er Verdensdagen for psykisk helse. Hva passer vel bedre da enn å presentere Kristine Olsen Norstrand (25), bosatt på Tveit, som gjennom sin ferske rolle som diktforfatter sprer håp om bedre tider for dem som sliter med sin mentale helse?

- Jeg ble litt overrasket over mine egne følelser da jeg holdt boken i hånden for første gang. Det ble litt sånn at jeg tenkte tilbake til alle som mobbet meg og bare «Fuck you, se, jeg klarte noe jeg også», sier hun stolt.

- Jeg vet at det ikke akkurat er en utdannelse jeg har gjennomført, men for meg er denne bokutgivelsen er veldig stor ting, nikker hun.

- Ble mobbet mye

Kristine trekker på smilebåndet av det. Men følelsene er så ekte som du kan få det. Hun har hatt en oppvekst så langt unna det et barn skal ha i Norge, eller i hvilket som helst annet land for den saks skyld. 

- Jeg ble mobbet veldig mye da jeg var yngre. Helt fra første klasse og gjennom hele barneskolen. Så det er hovedsakelig traumelidelser jeg har slitt med etter det. I tillegg har jeg hatt, og fortsatt har, spiseforstyrrelse, forteller hun. 

Kristine tar noen små pauser mens hun forteller om den vanskelige tiden. Det er tydelig at det er vanskelig å snakke om dette. 

- Det har vært mye angst opp gjennom, erkjenner hun.

Gjennom sine dikt og tekster, som vil være gjenkjennbare for mange, ønsker hun å gi trøst og forståelse.

- Det har vært veldig godt å kunne skrive om det, forteller hun.

- Ble sviktet

Kristine er veldig åpen og ærlig. Forteller uten blygsel, selv om det er tungt.

- Jeg har alltid vært stor. Når man er annerledes, så blir man lett et mobbeoffer. Nå i voksen alder føler jeg på en bitterhet, både overfor de som var stygg med meg, og det sviket jeg føler de voksne gjorde mot meg. Jeg husker at det var mange møter mellom skolen og mine foreldre, men det ble aldri tatt tak i. Det var jeg som ble satt på grupperom, mens de fem guttene som plaget meg fikk bli værende i klasserommet, forteller Kristine. 

Følg Kristine på Instagram

Kristine publiserer dikt også på sin Instagram-konto. Følg henne på:

@ordistedenfor

- Det var liksom jeg som var problemet.

De første årene på skolen var fryktelig slitsomme for Kristine. Men det ble bare verre og verre. Den første tiden var det mest verbalt. Etter hvert ble det fysisk. Hun ble til stadighet lagt i bakken. 

Det hun forteller er nesten ikke til å tro.

- Da jeg gikk i femte klasse var det noen eldre gutter som urinerte på bakken, og de tvang meg til å sleike opp pisset. 

Kristine stopper opp, trekker pusten og tørker bort en tåre. 

- Jeg er bitter, trist og sint fordi de som plaget meg lever videre uten å forstå hva de har gjort med et annet menneske. 

- Er det noen som har kommet og sagt unnskyld?

- Av de som plaget meg, tenker du? Nei. 

«Femten varsler på Snap
og jeg ser etter den
med navnet ditt på først»

Sen diagnose

- Det gikk litt bedre på ungdomsskolen, men jeg begynte å slite der også. Det var først da jeg var 22 år at jeg fikk diagnosen ADHD og medisiner for dette. Men jeg hadde nok dette mye tidligere også, og på ungdomsskolen skulle jeg liksom være klassens klovn, og ble sett på som den urolige. Jeg ble sett på som annerledes. Det var alltid noe med meg og kroppen min. Jeg var sårbar hele tiden, forteller hun. 

Kristine forteller at hun har mange «sorte hull» i hukommelsen fra sin oppvekst. Også positive opplevelser er som visket bort. 

Hennes talent for skriving har alltid vært der. Hun oppdaget på ungdomsskolen at det var kjekt å skrive. Men hun kom seg aldri gjennom grunnskolen. Det ble for tøft.

Uten karakterer kom hun inn på videregående skole på særskilt grunnlag. Hun gikk på Hop på Ask.

- Der ble jeg ikke mobbet. Det var et veldig fint miljø, sier hun.

Hun gikk helsefag, men de psykiske plagene gjorde at hun ofte var innlagt på sykehus, og hun klarte derfor ikke å gjennomføre skolen. 

- Det ble så mye, med feile diagnoser, traumelidelser og psykisk sykdom.

Er med folk som gjør henne godt

I dag virker Kristine å være på bedringens vei, selv om hun fortsatt til tider sliter tungt. 

- Nå i voksen alder holder jeg meg med gode venner og de menneskene som gjør meg godt. Det er veldig fint, sier hun.

- Men jeg kjenner jo på det, mye mer enn jeg ønsker, at livet mitt kunne vært så mye annerledes og bedre dersom jeg hadde blitt sett og hjulpet av de voksne som kunne gjort noe. 

I 2016 begynte hun å skrive dikt og små tekster. Året etter var hun med i et bokprosjekt med 25 personer, der hun hadde med tre av sine egne dikt. 

- Det gav skikkelig mersmak. Det var en bekreftelse på noe jeg fikk til, smiler hun. 

Hun gikk med tankene om å sende inn manus til forlag, og en dag tok hun mot til seg. Det har nå blitt til boken «Så lærte jeg å bruke ord i stedenfor».

- Jeg sendte inn omtrent halvparten av manuser til Lyrikkforlaget. Jeg hadde jo lest meg frem til at det var et trangt nåløye, og at jeg trolig måtte gjennom flere forlag. 

Tenkte «dette tør jeg ikke»

Etter et par tre måneder fikk hun brevet i posten.

- Jeg tenkte før jeg åpnet brevet at «ja,ja, enda et slag i trynet». Jeg hadde jo ingen som helst tro på at dette ville gå bra, ler hun. 

- De skrev at de så potensialet mitt og hadde lyst til å satse på prosjektet, forteller Kristine.

- Hva tenkte du da?

- Det rare var at jeg helt klarte å kjenne på gleden. Jeg tenkte at «nei, dette tør jeg virkelig ikke». Jeg ringte til mamma og venner og fortalte hvordan jeg følte det. De sa bare at «dette har vært drømmen din». At jeg ikke måtte la denne sjansen gå fra meg. 

Og det gjorde hun altså ikke. I dag står hun og holder på boken som er trykket i 500 eksemplarer.

- Det var sånn at jeg måtte forhåndsselge 125 bøker for å få til avtalen med forlaget. Jeg skjønner jo at det er forlagets sikkerhetsnett, men det var litt sårt til å begynne med. Tenk om jeg ikke klarte det, liksom, sier hun.

- Enda et nederlag, liksom, sier hun med et lite sukk.

Men Kristine la ut innlegg på sosiale medier og opplevde en strøm av bestillinger.

- Det var utrolig gøy, erkjenner hun.

Klem og gode ord

- Hvilke tilbakemeldinger har du fått på boken din?

- Jeg har fått veldig gode tilbakemeldinger. Jeg må fortelle om en tur jeg hadde ute på Herdla. Da kom det en mot meg og gav meg en god klem og sa at boken min var så bra. Det var en utrolig fin ting.

Som nevnt, boken har dikt og tekster om det å leve et liv med psykisk sykdom. Men den røde tråden er om håp. Håp om bedre tider og håp for andre som sliter med sin mentale helse. 

- Jeg skriver jo om litt forskjellig. Det er klart det handler om min sykdom. Men også om kjærlighet og relasjoner. Så selv om mye av det er dystert, så er det håpet jeg vil ha frem. 

- Har du hørt med de lokale bokhandlerne her på Askøy om de vil ta inn boken din?

- Nei, det har jeg ikke turt å gjøre, ler hun. 

- Det må du gjøre, de pleier å være greie med lokale forfattere.

- Hmmm okei. Ja kanskje jeg skal kvinne meg litt opp, smiler hun. 

____

«Jeg klamret meg til armene dine i tilfelle de plutselig ikke skulle være der for meg lenger. Idet frykten for at du skulle forsvinne fra meg tok overhånd, ble du dratt med på en berg-og-dalbane du aldri ba om å få sitte på med.
Du som alltid trivdes best med begge bena plantet på jorden. Det var oppturer og nedturer du ikke maktet å elske, selv om du sa at du elsket meg.
Jeg var så lykkelig, så oppslukt i en kjærlighet som omfavnet meg som ingenting annet noen gang hadde gjort før. Noe med deg gjorde meg til den beste versjonen av meg selv. Noe med deg gjorde meg så fryktløs, og likevel så livredd.
Så jeg tok sorgen på forskudd, for dagen visste jeg at skulle komme uansett. Jeg var så redd for å miste deg at jeg ble til en person du forlot.».

______

Du kan bestille boken her.