Ølet du spontant vil elske eller hate

Med dette spennende ølet skal vi i dag til Lindheim Fruktgård og til et av Norges beste fruktområder, nemlig Gvarv i Telemark. Gården har eksistert helt siden 1936, da Kittil Lindheim plantet de første frukttrærne der. Hans oldebarn, Ingeborg Lindheim, overtok gården i 2012. Sammen med Eivin Eilertsen produserer hun i dag flere av landets mest spennende øl.

Norges første kvinnelige bryggmester

Siden fruktdyrkingen alene ikke ga to årsverk da Ingeborg overtok gården, bestemte hun og Eivin seg for å starte et bryggeri der. Med støtte fra Innovasjon Norge reiste hun til noen av verdens beste bryggerier i USA for å hospitere. Året etter ble hun Norges første kvinnelige bryggmester. 

Da Ingeborg kjøpte seg utstyr i San Diego og ba produsenten om referanser, ble hun introdusert for bryggerier som Pizza Port og Lost Abbey. Disse ble det inngått samarbeid med, slik at de også har vært og gjestebrygget på gården i Gvarv. 

Infisert øl

Selv om den amerikanske bryggeritradisjonen er rik i seg selv, lot ikke Lindheim Ølkompani seg stoppe med det. Akkurat som hos verdens beste lambic-bryggerier i Belgia bygde de et eget coolship-rom på gården. Der har de en grunn firkantet beholder, et såkalt ølbasseng. Når vørteren skal kjøles ned etter koking, pumpes den over i bassenget. 

På denne måten kan de produsere helt ekte surøl som denne, ved at coolshipen er helt åpen og eksponert for miljøet rundt. Bakterier, ville gjærsopper og det som måtte befinne seg i frukthagene rundt får infisere ølet i fri dressur, slik at det kan bli en spontangjæret wild ale. Dette foregår tilsynelatende ukontrollert, eller rettere sagt; det krever en nøye årvåkenhet fra en erfaren brygger for å ikke gå så løpsk at ølet karboneres og ødelegges. 

Slike øl klarer man aldri å brygge helt likt fra batch til batch, men en typisk særegen smak som oppstår kan beskrives som tørr, vinøs, fruktig og sideraktig, med en helt unik sur ettersmak. 

Kronen på verket er så gjæring og lagring på fat. Lindheim Ølkompani sin Wild Sour Cherry Ale er først fermentert på eikefat, så tilsatt kirsebær og lagret i tolv måneder. 

Wild Sour Cherry Ale

• Produsent: Lindheim Ølkompani
  
• Land/lokasjon: Norge, Gvarv i Telemark
• Klasse: Surøl (wild ale)
• Alkoholprosent: 7% vol. 
• Pris pr. liter: 320 kroner. 
• Utseende/lukt: Mørkerød med blåskjær, tynt rosa skum, lukter kirsebær, malt, mandler, blomst, eik og vanilje. 
• Smak: Kirsebærpreget og frisk, malt, litt kremet, urter og mandel. Sur avslutning. 
• Passer til: Perfekt apertiff, veldig god som kos alene, men kan også passe til gryter med storfe og lam. 
• Glass: Denne passer fint i et romslig vinglass, siden den både er fruktig og vinøs.

Verdens mest lokale og beste kirsebærøl?

Noe som er fint med Lindheim Ølkompani er at det først og fremst er egenprodusert frukt på gården som finner sin korte vei ned i gjæringstanken. Mer lokalt kan det rett og slett ikke bli.

Wild Sour Cherry Ale fra Lindheim Ølkompani er et svært spennende øl. Når jeg spretter den smeller vinkorken som på en ekte Champagne. Til dags dato er det rett og slett det desidert beste kirsebærølet jeg har smakt. Jeg kjenner også at fascinasjonen for den komplekse bryggeprosessen bak det perfekte ølet rett og slett pirrer meg.

Et øl som dette kan forøvrig lagres på flaske i mange år. Smaken vil da utvikle seg i uante retninger og man vil trolig få et enda surere øl. Selv liker jeg at surølet er så surt at jeg kjenner at det knitrer litt bak i kjeven. 

Surøl er altså noe du kan elske eller hate. 

En vill surølsferd på Askøy 

Hvis jeg en dag skulle begynt med produksjon av surøl etter den belgiske metoden her på Askøy, ja da skulle jeg lagd meg et transportabelt coolship-basseng og hatt det på hengeren bak på bilen. På veien kunne jeg kjøpt noen jordbær fra Ask som fruktig tilsetning, men før det skulle vørteren fått besøkt noen unike steder for infisering:

Nærmest der jeg bor ligger Hanøytangen. I det bråket og spetakkelet som kan høres fra pressing av metall som faller mot bakken og de enorme vinkelsliperne kunne det blitt en gnistrende Wild Noisy Ale. 

Videre nordover, forbi asfaltverket, kunne den fått et lite innslag av råoljebakterier, før videre nedkjøling gjennom lysløypen omgitt av poser med hundelort, der den kunne blitt en dyrisk god Wild Barking Ale.

På endestoppet Herdla har de både vanlig golf, frisbeegolf, museum, bunkerser, tysk bombefly, torpedobatteri, turløyper, hotell, restaurant, nærhandel, strender, gjestehavn, fugletårn og alt mulig som ikke finnes sør på øyen. I tillegg har de jo en gård og et tidligere slamdeponi. Med den sterke vinden der som virvler det hele opp i en unik enhet, hadde jeg bare sendt coolship-bassenget ned en zipline og samlet det opp til en Imperial Wild Ale Extreme.

Så hadde det vært på tide å komme seg sørover. Med en svipp innom Storebotn, der det finnes mange dyktige arbeidsfolk, kunne jeg gitt plass til noen av dem i baksetet, slik at de kunne bidratt til et skikkelig håndverksøl. 

- Styr unna gamle Monopol i Florvåg, ville de kanskje sagt. Vi må prøve å få noe til på Kleppestøkaien. 

På Kleppestøkaien hadde det vist seg å gå så lang tid at ølet hadde blitt godt fermentert, før vi kunne svippet bortom rådhuset for å finne ut om det omsider var noen planer på gang:

- Nei, her har vi ikke råd til noen ting, men hør med de på Follese og i Hetlevik som har bygget noen fantastiske kulturhus på dugnad, ville de kanskje sagt. 

På Follese liker de best å drikke kaffe og te, men etter en vigsel av vørteren kunne ferden gått videre mot Hetlevik. Da hadde vi dessverre kjørt hengeren fast i en sving når vi måtte rygge for bussen.

Askøy Ølkompanis første surøl

Før det hadde gått helt gale med all villgjæren fra Askøys kriker og kroker kunne vi kjølt vørteren helt ned på kjølelageret til Isbjørn Is og båret det ned i Eidsvika. 

- Få det på eikefat og send det til Sotra med båt, der de får det så godt til, før det kommer cruisebåter og forsurer det totalt, kunne han ene ha ropt. Det er ikke sikkert at vi klarer å redde hele Eidsvika, men ølet til Askøy Ølkompani kan alltid reddes! 

Navnet på vårt første surøl fra Askøy kunne selvsagt vært Holy Imperial Wild Noisy Barking Extreme Strawberry Sour Ale. 

Eventuelt kunne vi bare skaffet oss noe mer fra Lindheim Ølkompani, for dette er et øl som jeg garantert kommer til å kjøpe igjen, både til spontan nytelse og lagring. 

___

Tre utvalgte musikkspor som jeg synes passer som soundtrack til dette ølet:

• Air - Cherry Blossom Girl
• Weyes Blood - Wild Time
• The Beatles - Strawberry Fields Forever

Følg offentlig spilleliste på Spotify som oppdateres for hvert øl: