Kan du se meg likevel?
Oppdag hvordan Kristine Olsen Norstrands debutdiktsamling berører sjelen og inviterer oss til å se og tåle hverandre. En reise gjennom smerte, håp og menneskelig forståelse
«Kan du se meg likevel?», skriver debutant Kristine Olsen Norstrand i et av diktene sine. Hun spør i ett annet dikt, tåler du meg?
Er det ikke det mye av livet handler om? Å se hverandre og tåle hverandre. Se forbi det ytre, se bak handlinger, tåle en annens smerte.
For få dager siden ble Verdensdagen for psykisk helse markert, i år med #gi8minutter, og lokalt på Askøy denne bokutgivelsen.
Vi må ta oss tid til å prate sammen. Norstrand strekker ut en hånd, en hånd du som leser kan holde deg i. Vi inviteres inn i forfatteren sine tanker. Hun har skrevet en lett tilgjengelig diktbok, der jeg tror alle kan kjenne seg igjen i noe. Vi har alle en psykisk helse.
Når jeg leser en bok, har jeg alltid egne erfaringer med meg i forståelsen og tolkningen av det jeg leser. Særlig i dikt er det rom for å lese mellom linjene som man sier.
I «Så lærte jeg å bruke ord istedenfor» er det mange fine, vare og såre linjer. Boka bærer håp og optimisme, men også redsel. Jeg må innrømme at jeg er svak for dikt som sparker fra seg, når man kjenner punshen eller får et sug i magen, når det kribler i egne skrivefingre. For som forfatteren skriver inn i ulike dikt, finnes ikke fargene bare i rosa skyer og regnebuens spill, de finnes også i askestøv og i visne blader. «Mellom en grå himmel og bemørk asfalt vokser det fargerike blomster», du må bare se litt bedre etter.
Forsoning er noe annet jeg opplever, blant annet i diktet som i sin siste linje sier «verden bærer på mange hjerter fylt med godhet».
Boka speider framover i tid og har gnist og kampvilje - man kjemper bedre sammen, du kan være noens livbøye.
Ruskevær gjør ingenting
under min paraply
er det plass til både meg og deg
og hjertene våre.
Les gjerne diktene flere ganger, enkeltvis, slik at du tar deg tid til å hvile i dem. Da finner du også nye favoritter.
En viktig og fin debutbok.